Det finnes flere slekter Juel i Danmark. Slektsnavnet skrives ulikt (Juel, Juul, Jull) avhengig av hvilken kilde man leser. I danske kilder, brukes som regel Juul som slektsnavn i denne slekten.
Slekten går tilbake til dansk uradel. De eldste kjente medlemmer levde på 1200-tallet. Til slekten hører erkebiskop Eger Juel (-1325). Slekten kan føres frem til i dag. Den eldste sønnen, Oberst Christian Juel, ble i 1679 opphøyet til friherre og ble stamfar til slektens friherrelige linje. Den yngste sønnen, Frederik Juel, ble stamfar til slektens adelige linje, Schestedt-Juel til stamhuset Ravnholt.
En annen interessant forbindelse finner vi til Norge. Oldefaren til Ove Juel, Ove Vincent Lunge (1486-1540) hadde en eldre bror Vincents Vincent Lunge (omk 1484-1536) som var gift med Margrethe Nilsdatter Gyldenløve (omk 1500-), datter av Inger Ottesdatter Rømer (1470-1555), bedre kjent som fru Inger til Austråt.
Ellers kan nevnes at Ove Iversen Juel er i familie med sin kone Kirsten Fredriksdatter Urne. Og graver man seg ned i denne slekten finner man mange koplinger til kjente personer både i eldre og nyere tid. Som eksempler kan nevnes at Kirsten Urne er i slekt med dikteren Bjønstjerne Bjørnson (1832-1910). Og dagens generasjon kan føre sine aner tilbake til dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873).
En av døtrene til Ove Iversen Juel, Anna Cathrine Ovesdatter Juel, vil jeg omtale ved en senere anledning i forbindelse med sitt ekteskap med Frederik Christoffersen Gabel som hadde befatning med Kristiansand som visestattholder i Norge.
Ove Iversen Juel var en kjent diplomat og skribent i si tid. Han førte dagbok på sine mange reiser samt oppdrag for Frederik III. Ove Juel er det tredje og vel mest kjente slektsleddet fra godset Villestrup som han overtok sommeren 1666.
| Villestrup er et praktfullt slott som er verd et besøk. Og det danner rammen for et historisk spill, Villestup Spillene, som foregår annenhvert år i den Barokkhaven som er åpen for publikum. Det er den nåværende eier av Villestrup, Vincents Juul, som i 1988 fikk restaurert Barokkhaven fra 1750 som er inspirert av de franske og italienske haver. (http://www.ardenkom.dk/Turistforeningen/2_frame.htm) |
Ove Juel gikk på Sorø Akademi på Sjælland i perioden 1627-1630.
Så begynte Juel på sine utenlandsreiser som varte fra 1633 til 1639. De tre første årene (1633-1636) var han i Wittenberg og de to påfølgende årene (1636-1638) i Frankrike. Men han besøkte også foruten England og Sveits, Padova og Roma i Italia i 1638 og Leiden i Nederland i 1639. Han skildret byene, bygningene og merkverdighetene han så i sin dagbok som oppbevares på Ravnholt.
Da han kom hjem i 1639, ble han utnevnt som hoffjunker. Året etter dro han til England sammen med ambassadørene senere stattholder i Norge Gregers Krabbe (1594-1655) og rikshoffmester Corfitz Jacobsen Ulfeldt (1606-1664) (gift med datter av Christian IV , Eleonora Christine (1621-1698)). De skulle mekle mellom det engelske parlament og den engelske kongen Charles I (1600-1649), sønn av Christian IV's (1577-1648) søster Anna (1574-1619) som feiret bryllupet med James VI (1567-1625) på Akershus etter at Anna hadde ligget værfast ved Flekkerøy. Meklingen førte forøvrig ikke til varig fred mellom parlamentet og kongen. I 1642 brøt det ut borgerkrig som royalistene tapte og Charles I opprettholdte den tradisjonelle engelske skikken med å abdisere et hode kortere.
I 1641 ble Juel utnevnt som kammerjunker hos et par unge hertuger av Nordborg. Og fra 1647 til 1648 var han som hoffmester for den ene av hertugene og hans bror på deres reise til Nederlandene og Frankrike. I 1653 slo han seg ned på Svendstrup krongods, men flyttet til Mariager kloster fra 1658 til 1664. Nå var han blitt resident i Stockholm hvor han i 1655 avløste Peder Eriksen Juel (1623-1656). Residenten skulle lage rapporter om det som foregikk i Sverige og da spesielt på den militære siden. I den rådende situasjonen var dette en uriaspost. Peder Juel var gått lei av de evige konflikter mellom Danmark og Sverige og søkte flere ganger om avskjed. Derimot ser det ut til at hans navnbror vokste med oppgaven.
Jeg har foreløpig ikke funnet direkte familierelasjoner mellom Ove Iversen og Peder Eriksen Juel selv om de har samme slektsnavn. Men faren til Ove var første gang gift med grandtanten til Peder, Maren Maltesen Schested (1561-1600). Dette kan ha hatt sammenheng med overtagelsen av stillingen.
| På bakgrunn av den erfaringen Juel hadde opparbeidet, samt forbindelsen til Sverige, ble han sendt som dansk utsending til Karl X Gustav's (1622-1660) leir i Preussen etter at svenskekongen hadde angrepet Polen for å sikre seg en buffersone mot Russland. Han deltok også på stendermøte i Odense i 1957 hvor riksrådet godkjente danskekongens fatale krigserklæringen mot Sverige. (Stendermøte er et juridisk møte mellom de fire stender landet var delt i; adelen, presteskapet, borgerne og bøndene). Krigserklæringen gjør at svenskekongen avbryter sitt felttoget mot Polen og sender sine tropper inn i Danmark fra sør. Den 12. februar 1658 inntar den svenske hæren Vordingborg på Sjælland. Like etter ble Juel sendt av Frederik III til forhandlinger med Karl Gustav. Der oppnådde han noen dagers våpenhvile. Han ble videre benyttet flere ganger av Fredrik III i forhandlingene med Karl Gustav. (Det var på dette tidspunktet at Norge/Danmark/Sverige fikk dagens riksgrenser. Danmark-Norge måtte ved freden i Roskilde i 1658 avgi landområdene langs kysten fra Norge og rundt svenskekysten til Brömsebro. De måtte også avgi Trondheims len slik at Norge ble delt i to. Men svenskene ble for grådig og angrep Danmark på nytt. Etter å ha spasert over isen til Danmark og beleiret København uten suksess, måte de i 1660 gi tilbake Trondheims len samt Bornholm). |
Beleiringen av København i 1658 |
| Etter tapet i krigen med Sverige (1657-1660) mente mange, også blant adelen, at nederlaget skyldes den delte statsmakten mellom kongen og adelen. Staten var undertrykket av gjeld etter krigføringen. I september 1660 ble det kalt inn til et stendermøte i København for å drøfte situasjonen. Det skulle bevilges nye skatter. Men de adelige ville beholde sine skatteprivilegier. Ove Juel var en av Frederik III's fire utvalgte til å møte. Her gikk han faktisk imot kongen ved å være en ivrig talsmann for de adelige skatteprivilegier (som han selv nytte godt av) uten at han mistet kongens gunst av den grunn. Mot adelen stod Sjællands mektige biskop Hans Svane (1606-1668) og borgermester i København, Hans Nansen (1598-1667), tipp-tipp-tippoldefar til "vår" Fridtjof Nansen (1861-1930) fra Store Frøen i Vestre Aker. De krevde likhet for alle når det gjaldt skatter og avgifter. Og de foreslo at kronen skulle bli arvelig. Da adelen ikke gikk med på dette, stengte borgermester Hans Nansen byportene slik at adelen ikke kunne forlate København. Dermed måtte adelen gi seg. Og i kjølevannet av dette erklærte Frederik III seg for eneveldig konge. Danmark-Norge fikk således en eneveldig konge med allmuens velsignelse. |
Hans Nansen og adelsmannen Otte Krag står og diskuterer på slottsbroen. |
| Ove Juel tilpasset seg fort den nye ordningen. Ved arvehyldningen i København den 18. oktober 1860 var han med på å bære tronehimmelen over kongen. |
|
Ove Juel hadde vist at han var en dyktig mann og nytte som sådan Frederik III's gunst. Den 12. september 1661 ble han kanselliråd og assessor i kansellikollegiet samt befalingsmann over Ålborg med underliggende len og Dronningborg amt. I 1660-årene ble han ofte benyttet som oppvartende kavaler for flere fyrstelige gjester. Han ble spesielt god venn med stattholder Christoffer Gabel (1617-1673) hvis sønn, Frederik Gabel, ble trolovet i juli 1669 med hans datter Anna Cathrine Juel. (Det var Frederik Gabel som i kraft av å være visestattholder ville holde igjen byprivilegiene i Kristiansand. Han mente at privilegiene ikke hadde hjulpet til å gjøre Kristiansand til et handelssenter. Han skrev at "Kristiansand er som de magre kyr i Egypten som oppslukte de 7 fete og ble like magre; denne skal vel oppsluke 30 og aldri bli fet"). Juels vennskap med Christoffer Gabel åpnet mange dører for ham. Den 03.02.1669 ble han utnevnt til geheimeråd, assessor i statskollegiet og i høyesterett samt visestattholder i Norge. Det er altså en kapabel mann som får ansvaret for Christianssands Stift. Protokollene viser at han har vært en samvittighetsfull embetsmann.
| Etter perioden i Norge fra 1669 til 1671 var han tilbake i Danmark. Hans konge og velgjører Frederik III var død av lungebetennelse året før. Nå er det Frederik III eldste sønn Christian V (1646-1699) som har arvet eneveldet. Han gjeninnfører i 1671 dannebrogsordenen som visstnok skriver seg fra den 15. juni 1219 da det danske flagget Dannebrog etter sagnet falt ned fra himmelen i forbindelse med danskekongen Valdemar II Sejrs (1170-1241) slag ved byen Reval (dagens Tallinn i Estland). Ove Juel opprettholt sin status hos den nye kongen og i oktober 1671 var han blant de første dannebrogsriddere. |
|
| Den 11. april 1676 blir greve Peder Schumacher Griffenfeld (1604-1650) (som var gift med Cathrine Nansen (1656-1672), sønnedatter av Hans Nansen), fengslet for sin kontakt med franskmennene som var svenskenes allierte. Juel ble den 16. april 1676 visekansler og var med i kommisjonen som dømte den styrtede rikskansler Griffenfeld som først ble dødsdømt men ble benådet på skafottet den 06.06.1676 kl. 0600 og endte sine dager som livstidsfange i Trondheim. |
|
Desember 1679 fratrådde Juel stillingen som visekansler på grunn av en plagsom podagra og alderen. Men han fikk altså til gjengjeld stiftamtmannstillingen over Århus stift og amtmann over Århusgård, Kalø og Stjernhol amter.
Han var i 1860 medlem av kommisjonen som skulle revidere utkastet til den danske lov. Senere var han med i en rekke domskommisjoner. En av dem gjelder saken mot baron Oluf Rosenkrantz (1623-1685) i 1682. Baronen påpekte i sin bok Apologia nobilitatis Danicæ (1681) at Danmark historisk ikke var arvekongedømme. Dette ble ikke tatt nådig opp av Christian V som ville statuere et eksempel. Boken ble undertykt og Rosenkrantz ble fradømt eiendom og rang samt forvist fra København.
Ove Juels aktive liv sier noe om at han har vært en usedvanlig ressurssterk person. Men han har også brukt sine evner og kontakter til å mele sin egen kake. Han har vært en typisk konjunkturpolitiker, men man kan jo også dermed hevde at han var tilpasningsdyktig.
Uansett må han ha vært en dannet person. Hans omgang med de fyrstelige og hans store bibliotek vitner om det. Det samme gjør hans dagbok. Og han har etterlatt seg et arbeid om romerske mynter som han samlet på. Han har også hatt kunstneriske evner. I 1663 tegnet han et selvportrett. Han karakteriseres som "jevn og barmfri samt en gammeldags men snill og erfaren diplomat". Selv om hans karriere gjorde at han var lite hjemme på Villestrup og måtte overlate driften av gården til sin hustru, så var han glad i sin familie. Han elsket sin kone Kirsten høyt og har gitt en beveget skildring av sin "kierestes" sykdom og død i sin dagbok.
Han var en stor godseier. Ved arv eller kjøp ervervet han
seg Villestrup (Hindsted hrd.), Lundbæl, Pandum (Hornum hrd.), Udstrup (Ulfborg
hrd.), Viffertsholm (Hellum hrd.), Rammegård, Herpinggård (Vandfuld hrd.),
Kragerup (Løve hrd.) (Svigerfaren Fredrik Knudsen Urne eier gården før
Ove Juel selger den til sønnen Christian Juel som gir den videre
til søsteren Mette Marie Juel), Bregentved (Svigermoren Karen
Hansdatter Arenfeldt selger pga stor gjeld i 1668. Ove Juel selger
videre til svigersønnen Frederik Gabel i 1682) og Ottestrup (Ringsted
hrd.) (Offiseren Børge
Rosenkrantz til Ørup (1618-1679) selger i 1657. Ove Juel selger
videre til Ide Skeel
til Asdal (ca. 1610-1684) i 1668, enke etter Frederik Rantzau
(1590-1645)) samt en gård på Købmagergade og en i Viborg.
- Jens Peter Trap, Danmark 1972.
- Ole Agger Hansen, Danmark 2002.
