Ove Iversen Juel måtte håndtere en meget spesiell utuktsak i sitt stifamt. En Birgithe Nielsdatter anmeldte seg selv for utuktig omgang med hennes tremenning i Jylland samt en skolemester i Kristiansand, begge forlengst døde. Hun avsa selv sin egen straff som var døden.
Byfogden mente at saken var så alvorlig at den ble lagt frem for magistratens forhør og dom. De prøvde på alle måter å avklare om det var holdepunkter i Birgithe's påstander, men fikk ikke bekreftet dette. Dermed satte de henne i arrest og viste henne bøddelen med sine redskaper for å se om dette kunne få henne på andre tanker. Men Birgithe var urokkelig. Dermed ble hun den 3. desember 1673 dømt til døden ved sverdet. Magistraten regnet med at dette ville bringe Birgithe til fornuft slik at hun trakk tilbake sine påstander. Men hun så tvert i mot frem til døden. Magistraten lurte på om hun manglet det nødvendige til livets opphold og derfor var så oppsatt på å forlate denne verden. Både magistraten og sogneprest, tidligere skolemester Jonas Andersen Undahl (1634-1691) lovet å hjelpe henne hvis dette var tilfelle. Men hun svarte at hun var arbeidsfør og kunne tjene til det fornødne. Det var som sådan ikke lei av livet. Men hun håpet at dommen skyndsomt måtte bli eksekvert.
Magistraten var så forundret over denne standhaftighet at de sendte den til stiftbefalingsmannen Ove Juel slik at han kunne uttale seg om saken. Den 30. januar 1674 svarte Juel at ettersom Birgithe Nielsdatter er så aldeles standhaftig i sin tilståelse, og intet vil avsanne eller benekte i denne, og siden hun ikke kan anses som vanvittig eller uvederheftig, burde dommen utføres ved eksekusjon. Få dager etter ble hun halshugget.
- Erdman Jensen: Christiansands Krønike.1741. Agder Historielag 1919. s. 42.