Hugo Köhler i avisomtale.

Rettsaken i Bergen ble naturlig nok omtalt i pressen. På denne siden gjengir jeg noen av artiklene. Jeg skal kommentere dem senere. Noen anmerkninger har jeg gjort med gul bakgrunn.

• Bergens Aftenblad Bergens Adresseconfeirs Efterettning.
  Torsdag 6. desember 1945.
  
  Foran oppklaring av en av verdenshistoriens mest gåtefulle begivenheter?
  
  Bergensk kjøpmann fremlegger nye oppsiktsvekkende opplysninger om Mayerling-dramaet.
  
  Et skrin med dokumenter hvis identitet skal være hevet over tvil.
  
     «Morgenavisen» fikk mandag besøk av herr kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg her fra Bergen, som oppsøkte oss for å konferere om en sak som må sies å være gangske usedvanlig på våre breddegrader.
     Saken gjaldt hans svigerfar, Litograf Hugo Køhler, som døde i Kristiansand den 6. mai i år i en alder av 93 år. Herr Køhler har etterlatt seg noen papirer samt forskjellige andre ting som åpner fantastiske perspektiver hvis det viser seg at grunnlaget er holdbart.
     Ifølge disse dokumenter er Hugo Køhler ikke Hugo Køhler, men erkehertug Johan Salvatore von Toscana - som man mente var død i 1891 - keiser Frantz Josefs nevø.
     Først nå kan arvingene hans i Bergen og Kristiansand røpe den rette identiteten hans, den det lykkes ham å bevare selv for sine nærmeste - selvom han i svake øyeblikk en og annen gang gjorde antydninger overfor sine 3 døtre om sin opprinnelse.
     Hr. Rolfsvågs ærend hos oss var å komme i kontakt med et av de store pressebyråene, idet de foreliggende dokumentene og aktstykkene selvsagt representerer en verdi av ikke helt vanlige mål. På vårt råd reiste hr. Rolvsvåg i går morges til Oslo for å orientere seg. Associated Press sendte sent i går natt som er første resultat - følgende telegram:

   De rette arvingene til erkehertug Johan Salvatore Toscana, den østerrikske keiser Frantz Josefs nevø, er etterkommerne til Hugo Köhler som døde i Kristiansand i år. Det er lagt frem dokumenter som av retten i Bergen er blitt erklært som gyldige bevis for at Hugo Köhler var identisk med erkehertug Johan Salvatore von Toscana, som man trodde var druknet i Nordsjøen i 1891. Arvingenes advokat hevder at Johan Salvatore var sønn av storhertug Ferdinand som var den rette arvingen til det gamle habsburgske dynasti og er nå i gang med å ta skritt til å få kravene godkjent.
   Den historie som rulles opp i dokumentene som nå er godkjent av den norske rett, er like bisarr, romantisk og mystisk som noe annet som angår Habsburgerfamilien.
   Erkehertug Johan Salvatore ble født i 1852. I 1890 reiste han fra Wien. Året etter gikk han ombord på en båt som sank i Nordsjøen og man trodde at alle de ombordværende var druknet. Men ifølge de fremlagte vitneutsagn ble Johan Salvatore reddet og ført til Norge. Av uforklarlige grunner antok han så navnet Hugo Köhler og giftet seg med en norsk dame. De fikk flere barn. Noen av dem lever ennå. HUgo Køhler, alias Johan Salvatore, døde i begynnelsen av pret 1945 i Kristiansand.
   Etterkommerne etter Hugo Köhler hevder at de således er rettmessige tronpretendenter i stedet for Otto von Habsburg. De påstår seg også å være i besittelse av originaldokumentene i Mayerlingtragedien.

   (kopi uleselig) i landet vært bosatt i Trondheim, Bergen og Kristiansand. I den siste byen bodde han fra han i 1925 (usikker på årstallet) forlot Bergen og (uleselig) sin død i år.
   Han drev en (uleselig) grafisk anstalt. (Uleselig) har - som skikken var i det fyrstelige huset - hadde fått utdannelse i et fag.
   Kjøpmann Rolvsvåg forteller at hans svigerfar, før han forlot Østerrike i 1891, hadde utgitt to bøker. Den ene av dem innholdt et forslag til ny hærordning for Østerrike, og om den er det siden blitt sagt at hvis de retningslinjene han foreslo var blitt fulgt, (uleselig) verdenskrigen ha fått et annet forløp. Erkehertug Johann - eller Køhler - hadde i det hele tatt stor interesse for  og betydelig innsikt i militære spørsmål. Og som et trekk som står tydelig for hans etterlatte når de på denne bakgrunn tenker tilbake, blir det nevnt at hans vesen og hans holdning tydelig hadde et militært preg.

Den resterende delen er så uleselig at jeg må komme tilbake til den.


Hugo Köhler og Habsburgerne. (Artikkel i samme utgave).

   Johan Nepomach Salvator, eller Hugo Køhler, som han kalte seg her i Norge, var født i 1852 og offisielt døde han på en sjøreise han foretok i 1891. Han var tredje sønn av Leopold II (1797-1870) og sønnesønn av Ferdinand III, erkehertug av Toscana (1769-1824), og denne Ferdinands eldre bror var det som keiserverdigheten under navn av keiser Frantz II av Østerrike (1768-1835).
   Da Frantz døde, ble han etterfulgt av keiser Ferdinand I av Østerrike, og vis dennes yngre bror ble Frantz Joseph I Keiser.
   Rudolph av Habsburg (Mayerling-dramaet) var Frantz Josephs sønn. Det vil kanskje bli klarere når vi setter det opp skjematisk:

  Både Ferdinand IV og Karl hadde barn og barnebarn som naturlig kommer først når det er tale om arv. (resten av avsnittet uleselig)
   Hva nå Hugo Køhler angår, så er det her han kommer inn. Han hadde antagelig et meget intimt kjennskap til affæren med Rudolph, og på den tid ulykken skjedde var han en av dem som stod fyrstehuset aller nærmest. Han slo seg ned i Norge, nærmere bestemt i Kristiansand og giftet seg der med en norsk dame. Han fikk tre døtre, Haldis Alexandra Anna, Gudrun og Helga Elisabeth. Av disse tre er det Haldis som er gift med kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg her i Bergen. Rolfsvåg og frue har en sønn Frantz, og ham er det da denne historien til syvende og sist dreier seg om.


Den gamle herre i Kristiansand og tronfølgerens skrin.

Stikkordet 14 dager etter dramaet. (Artikkel i samme utgave).

(Privat til «Morgenavisen»)
KRISTIANSAND S

   Den 30.januar 189 skjøt den østerrikske tronfølger Rudolf av Habsburg og hans elskerinne Maria Vetsera seg på slottet Mayerling ved Wien. Nøklen til hemmeligheten inneholdes kanskje i et stålskrin som Maria Larisch omtaler i sine memoarer.
   Hun forteller at dagen før tragedien kom tronfølgeren opp til henne, som var Verseras tante, og bad henne oppbevare et stålskrin med dokumenter. Hvis han ikke selv kom og hentet det, skulde det leveres til en som nevnte bokstavene R. I. O. U. for henne. Dagen etter fant tragedien sted, og 14 dager etter kom en fremmed opp til henne, nevnte de mystiske bokstavene og fikk skrinet utlevert. Hun gjenkjente denne mann som Rudophs beste venn, erkehertug Johann av Toscana. Men, slutter forfatterinnen, den fulle sannhet om dette vil aldri bli kjent, for i 1890 forliste Johann av Toscana utenfor La Plata (delvis uleselig), og skrinet hviler på Atlanterhavets bund.
   Men nå viser det seg at det er den samme Johann av Toscana som i mange år har bodd i Kristiansand under navn av Hugo Køhler.
   Etter hans død fremlegger hans svigersønn, kjøpmann Rolvsvaag i Bergen, dokumenter som beviser at Køhler er identisk med denne hertug som alle trodde var omkommet.

Köhlers datter forteller.

   En av «Christiansands Tidenes» medarbeidere treffer Gudrun Køhler, og hun forteller at sammenhengen langsomt gikk opp for familien.
   I hvert fall har jeg lenge vært klar over det, men særlig i krigens tider måtte en være forsiktig med den salgs. Hitler-regimet hadde intet til overs for Habsburgerne. Men jeg har som sagt lenge visst det, og det hendte at far kom med noen ord i søvne som f. eks.: «Ach nein, ach nein onkel Kaiser Frantz Joseph». Og om Mayerling-dramaet sier datteren: Min far var ikke direkte innblandet i historien, men på grunn av den saken kom far i unåde hos keiseren. Resultatet ble at far som i grunnen var (uleselig) tronfølger, (uleselig) ble forvist i 20 år. Siden har han altså valgt å forsvinne fra arenaen.
   De papirer som omhandler Mayerlin-dramaet har ligget i dette stålskrinet her, sier datteren. Det var også her de lå, de familiepapirer som beviste hans identitet. Jeg (uleselig) ikke fortelle mer om det, slutter hun. Papirene er nå sendt til Bergen. Det er en mulighet for at far har brent de papirer som vedrører erkehertug Rudolph, men i dette skrin har vi funnet saker som er merket med de mystiske initialer R. I. O. U.

Hos enkefru Köhler ...

   «Christiansands Tidene» har også vekslet noen ord med enkefru Køhler i hennes småborgerlige hjem i Skippergt. i Kristiansand. Det er ikke meget hun har å fortelle.
   - Nei, sier hun, jeg har ikke visst bestemt at han var Johann av Toscana, men jeg har ant det, og forskjellige uttalekser han kom med, tydet på at han hadde forbindelser med det østerrikske keiserhus.
   Det er nesten for fantastisk, sier avisen videre. Her i Kristiansand befinner det skrinet seg som i mer enn 50 år har mystifisert verden. Ingen har ant at i byens gater har det gått en mann som er identisk med den sagnomsuste østerrikske erkehertug, og at han bar på en hemmelighet som hele verden har beskjeftiget seg med. Kanskje tok han den med i graven også?

• Bergens Tidene
  Onsdag den 3?. desember 1945.
  
  Mayerlingdramaet oppklart.
  
  Erkehertug Johan har levet en menneskealder i Norge under navn av Hugo Koehler. - Han død ei Mai i år.
  
  Arvingen til Habsburg-dynastiet en kjøpmannssøn i Bergen?
  
     De rette arvingene til erkehertug Johan Salvator von Toscana, den østerrikske keiser Franz Josefs nevø, er etterkommerne til Hugo Koehler som døde i Kristiansand i år, melder et bergenstelegram i går kveld. (Mangler) er blitt lagt frem dokumenter som av retten i Bergen er blitt erklært som gyldige bevis for at Hugo Koehler var identisk med erkehertug Johan Salvator, som man trodde var druknet i Nordsjøen i 1891.
  
     Arvingens advokat hevder at Johan Salvatore var sønn av storhertug Ferdinand som var den rette arvingen til det gamle Habsburgdynastiet og er nå i ferd med å ta skritt for å få kravene anerkjent.
     Anna Koehler i Kristiansand bekrefter i en samtale med »Aftenposten« at saken har vært for retten i Bergen og hun hevder at hennes mann var identisk med erkehertug Johan. Fru Koehler er født Henriksen og er fra Kristiansand.
     »Aftenposten« har også talt med dommerfullmektig Kjær i Kristiansand som på anmodning fra Koehlers etterlatte foretok en bevisopptagelse. hane mener at det er meget som tyder på at Koehler var identisk med erkehertug Johan. Han drev en litografisk anstalt og hadde vært i byen i omkring 40 år. Koehler har 4 døtre, hvorav to er gifte.
     Kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg i Bergen, som er gift med den ene av døtrene, har arbeidet med å få saken for retten. Hva det til slutt kommer ut av affæren er naturligvis ikke lett å spå om, men det er ikke utenkelig at den berømte Meyerlinggåten herigjennom kan bli endelig løst, skriver »Aftenposten«.
    En av »Bergens Tidende«s medarbeidere har hatt en samtale med kjøpmann Ferdinand Rolfsvåg her i byen. Han er gift med en av erkehertug Johans døtre. Hr. Rolfsvåg har alle erkehertugens papirer i sin besittelse og er den som har arbeidet med saken her i Norge. Saken har vært for retten her i byen til fastslåing av papirenes identitet og resultatet herav er det som er gjengitt i telegrammet ovenfor. Kjøpmann Rolfsvåg har på grunnlag av papirenes innhold og det som erkehertugen har fortalt sine pårørende, gitt oss følgende fremstilling av saken:
     Hugo Koehler snakket ikke om sin opprinnelse. I de senere årene av sitt liv var han sykelig, flere ganger alvorlig syk og da lot han det skinne igjennom at han ikke var den han utgav seg for, slik at hans familie var på det rene med hans identitet da papirene etter hans død ga full beskjed om ham og hans liv.
     Offisielt het det at han var omkommet under en sjøreise. Skipet forliste og den østerrikske keiser lot utruste en undersøkelsesekspedisjon som ble resultatløs og en ble da stående ved at han var omkommet sammen med de øvrige ombordværede. Johan ble imidlertid reddet og etter å ha oppholdt seg under dekknavn i flere land, dro han til norge, hvor han slo seg ned.
     Oppklaringen på Meyerlingdramaet har verden vel for lenge siden oppgitt å få og underlig er det at det skal skje fra Bergen. Den kvelden dramaet fant sted var det fest på Meyerlingslottet. Maria Vetsera deltok i festen og var kommet i en meget livlig feststemning, så livlig at erkehertug Rudolf fant å burde vise henne til rette, fordi hun på uforsiktig måte uttalte seg både om hoffintriger og kildne politiske spørsmål. Hennes overgivne stemmer gikk nå over til vrede som hun ikke kunne beherske, hun løftet en champagneflaske og (uleselig) den mot Rudolfs hode.
    Under dette sto Johan ute på en balkong hvor de hørte uroen inne i salen. De gikk inn og den videre (uleselig) av hendelsene ble like dramatiske. Rudolfs tro tjener hevnet sin herre ved å skyte Maria Vetsera ned . Begge døde, både erkehertugen Rudolf og hans elskerinne Maria Vetsera.
     Ved Rudolfs død var Johan arving av storhertug Ferdinand. Sammen med tittelen Salvatore av Toscana bringer dette oss til å tenke på storhertug Franz Salvatore av Toscana som i begynnelsen av forrige århundre styrte den lille provinsen i Norditalia. Hans sønn Leopold overga regjeringen til sin sønn Ferdinand 4. i 1859, landet var da ute i hardt vær som følge av frihetsrørslen etter begivenhetene i Frankrike 1848. Det var også uoverensstemmelser med kirken, og til tross for at Ferdinand lovet bot og bedring, ble han og huset Lothringen avsatt 29. august 1859. Toscana ble sammensluttet med kongeriket Sardinien under Victor Emanuel, og derfra fører veien inn under Italia.
    De norske arvingers rett til Toscana må således sies å være små etter hele hertughuset er avsatt for tid og evighet og under forutsetning av at vi har slumpet til å finne den rette storhertug Ferdinand i den habsburgerske vrimmel.
  
     Bevisopptagelsen I Bergen:
     Tvilsomme rettigheter i Toscana.
  
     »Bergens Tidende« har undersøkt dette nærmere. Like etter at Hugo Koehler døde i Kristiansand 6. mai i år, henvendte Ferdinand Rolfsvåg seg til Bergens byrett med begjæring om bevisopptakelse for å få fastslått at en del fremlagte dokumenter og bevismateriale var ekte. Dokumentene er gransket av sakkyndige og det er godtgjort at de ikke er forfalsket. Denne bevisopptakelsen har som en vil skjønne ikke direkte avgjort hr. Koehlers identitet. Det må eventuelt avgjøres ved en arvesak i Østerrike. Et slikt krav er ennå ikke reist, men granskningen av de nevnte dokumenter har gitt sikker grunn til å tro at avdøde Koehler var identisk med Johan Salvatore av Toscana, opplyser Rolfsvågs prosessfullmektig.
   

• Agder Tidend
  Onsdag 11. desbr. 1945
  
  Hugo Køhler
  
     Stavanger 11. desbr.
     (NTB) Dagbladet Rogaland har snakket med en av Hugo Køhlers arbeidskammerater fra Danmarkstiden og senere hans kompanjong i et par år i Trondheim litografiske anstalt. Vedkommende ønsker imidlertid å være anonym. Jeg kjente Køhler meget godt, og vi var gode venner, sier han. Men jeg har aldri fått forståelsen av at Køhler var erkehertug Johan Salvatore, og jeg har vanskelig for å tro det. Køhler skulle etter det som fortelles være kommet til Danmark i 1890, men alt den gang var han fullt utdannet litograf, det vet jeg for jeg overtok hans arbeide i 1893 i Hagen og Siversen trykkeri i Odense og han var en meget ansett litograf der. Læretiden for en litograf den gang var minst 6 år, og ingen skal fortelle at han var blitt ansatt i Danmarks største trykkeri uten å legge frem papirer på at han var fullt utlært. I årene 1890 til 1896 har han heller ikke vært utenfor Danmarks grenser, så han kan ikke ha lært faget annensteds som påstås. Etter Odense arbeidet han i Kjøbenhavn, Randers og Horsens og startet tilslutt eget trykkeri i Århus. Dette solgte han senere for 20.000 kroner og det må være disse pengene det siktes til når fru Køhler sier han snakket om 20,000 kroner som han hadde mistet. Køhler kom aldri med hentydninger eller forsnakkelser som en kunne forstå noe av. Meg fortalte han at han var vokst opp i en liten landsby i Tyskland hos sin bestemor. Han fortalte også om sin soldattid. Verneplikten var den gang tre år i Tyskland, men bedrestilte kunne avtjene den på 1 år mot å holde hest selv og betale en viss sum. Han fortalte at han hadde avtjent verneplikten på den siste måte. Og så var det en annen ting også. Hvis han var Johan Salvatore måtte han ha vært 93 år da han døde. Jeg så ham sist i 1935 og da så han langt fra ut som noen 83-åring, jeg anslo ham da til å være et par og sytti og det kan ikke være så langt unna det riktige. Personlig var han en meget dannet og beleven mann som nok kunne ha ferdes i hvilket som helst selskap. Han hadde kunstneriske anlegg, var flink til å male og en meget dyktig fagmann.

• Fædrelandsvennen
  Desember 1954

Dette er bilde av Elvehuset i Kristiansand hvor erkehertug Johann av Toscana bodde under navnet Hugo
Køhler, tegnet av ham selv

Arvingen til Østerrikes trone kortevarehandler i Kristiansand

Først da han ble alvorlig syk, lot han familien forstå at han var en annen enn Hugo Köhler- - Papirene i stålskrinet ga full beskjed!

   Et stykke verdenshistorie er blitt utspilt like for øynene våre her i Kristiansand. En av de siste Habsburgere ruslet omkring her, og vi kunne se ham på gaten og i parkene fulgt av sin hund, uten at noen visste at dette var hertugen av Toscana, arvingen til Østerrikes keiserkrone. Og vi kristiansandere gikk på kino og så den spennende filmen om Mayerling-dramaet som ble utspilt på et slott utenfor Wien i 1889, uten å ane at hemmeligheten om dette dramaet lå skjult i et stålskrin her, og at den beste måten å få løsningen på gåten, var å spørre en av hovedpersonene som nå var en alminnelig borger av staden - Hugo Køhler. Enkelte hadde kanskje en mistanke om at han ikke var den han ga seg ut for, men at han var en så fremstående person, kunne ingen ane.

  Det så også ut til at han selv helst ville være fullstendig glemt, selv om han enkelte ganger talte om sin barndom, eller helst i søvne mumlet noen ord som tydet på at han stod Habsburgerne i Østerrike nær, som en gang han sa: «Ach nein, ach nein, mein Onkel Kaiser Frantz Joseph». Og med årene ble hans statelige skikkelse og hans ansikt mer og mer likt den gamle keiseren.
   Først på sine gamle dager så det ut til at Johann av Toscana begynte å tenke på å legge av seg sin falske ham som kortevarehandler Hugo Køhler og stå fram for offentligheten som erkehertug Johann av Toscana igjen. Men før han kunne nå å gjøre sin identitet kjent, døde han på Kristiansands sykehus den 6. mai 1945. Da var erkehertugen av Toscana 93 år gammel etter hans papirer og Hugo Køhler etter folkeregisterets opptegnelser.
   Først etter at den gamle mannen er død, får hans svigersønn kjøpmann Rolfvåg fra Bergen anledning til å legge fram for retten de papirene som beviste at Hugo Køhler virkelig var erkehertugen av Toscana og at denne i stedet for å drukne ved et forlis utenfor La Plata, kom til Bergen i 1896 som litografen Hugo Køhler, giftet seg med en bergensdame, Anne Louise Henriksen og lyttet så tik Kristiansand, hvor han begynte en kortevareforretning. Det skrinet som etter manges mening inneholdt Mayerling-dramaets hemmelighet og som man trodde var forsvunnet i Atlanterhavets bølger, det brakte han med seg hele tiden og han holdt på sin hemmelighet uten å røpe den til noen.
   Det er et underlig levnetsløp, mer underlig enn noen romanforfatter ville hittet på. Han var altså født på et slott i keisertidens Østerrike, oppdradd på familiens gods og kom som ung mann til det praktfulle keiserhoffet i den tidens glade, valsende Wien, et liv fullt av musikk og glede. Han blir en venn av keiser Frantz Josephs eneste sønn, tronarvingen Rudolf, en meget begavet mann, hvis liv var formørket vet et ulykkelig ekteskap med en belgisk prinsesse. Han ble vitne til det kjærlighetsforholdet som utviklet seg mellom tronfølgeren og den rumenske adelsdame Maria Vetsera.
   Men så endte tronfølgeren og hans elskerinne sitt liv på jaktslottet Mayerling. To revolverskudd endte deres liv, og disse skuddene fikk også en skjebnesvanger innflytelse for tronfølgerens beste venn, erkehertugen av Toscana, og her er det at det berømte stålskrinet kommer inn i historien. En tante av Marta Vetsera, Marie Larisch, forteller i sine memoarer at tronfølgeren Rudolf, dagen før Mayerling-dramaet fant sted, leverte henne et stålskrin med dokumenter som hun skulle oppbevare for ham og ikke utlevere det til andre enn til ham selv eller til en som nevnte bokstavene R. I. O. U. Dette skrinet skulle etter sigende inneholde dokumenter som var så kompromitterende for ham at han kunne vente sin dødsdom hvis de ble funnet av uvedkommende, og nå ventet han en undersøkelse, så han måtte fjerne dem.
   Dagen etter fikk hun høre at tronfølgeren var død, og det berømte skrinet ble stående hos henne i fjorten dager. Men da kom en mann opp til henne som hun gjenkjente som erkehertugen av Toscana. Han nevnte bokstavene R. I. O. U. for henne og hun overga skrinet i hans varetekt, slik som den avdøde hadde bedt henne gjøre. Og deretter forsvant den da 27 år gamle erkehertug Johann. Han rømte ut av Østerrike, og året etter ble det kjent at han skulle være omkommet ved et forlis utenfor La Plata og at skrinet med Mayerling-dramaets hemmelighet var gått til bunns sammen med ham.
   Om denne episoden vet en, av Køhlers døtre å fortelle at hennes far ikke rømte fordi han var direkte innblandet i Mayerling-dramaet, men han ble forvist for 20 år etter et dramatisk sammenstøt med keiser Frantz Joseph. Han tok da sin venns skrin med seg og reiste skyndsomt ut av sitt fedreland for aldri å se det mer. For han valgte nemlig å forsvinne for bestandig i stedet for å komme tilbake etter den fastsatte tiden.
   Hvor han har vært i de 6-7 årene fra han reiste ut av Østerrike til han dukket opp i Bergen som Hugo Køhler, vet en ikke sikkert. Det skal være sikkert at han har vært både i Sverige og i Danmark, og etter all sannsynlighet har han også besøkt London.
   Fra 1896 begynner han altså

   DEN ANDRE STORE PERIODEN
av sitt liv som norsk borger, til å begynne med som litograf fordi dette falt han naturlig for en tidligere kartograf i den østerrikske generalstab og senere så lenge helsen tillot ham det, som kortevarehandler i Elvehuset i Kristiansand.
   Hele tiden beholdt han sin hemmelighet for seg selv uten å røbe seg, selv for sin nærmeste familie. Først da han ble alvorlig syk, så det ut til at spørsmålet om hans herkomst og den fryktelige hemmeligheten tynget, for da lot han dem forså at han var en annen enn den han ga seg ut for. Selv kunne han ha gjort det, men valgte å la være så lenge han selv levde, for de papirene som ble funnet i stålskrinet sammen med Mayerling-dokumentene var fullstendig bevis for at Hugo Køhler virkelig var erkehertugen av Toscana, og etter Rudolf død arvingen til Frantz Josephs trone. Det kan jo også hende at dette sammen med skumlerier ved hoffet, har vært årsaken til at han valgte å bli fullstendig glemt til tross for at han levde, i stedet for etter en tid å vende tilbake til hofflivet i Wien. Men denne gåten får man neppe noen forklaring på. Den har nok Køhler tatt med seg i sin grav.
   Den siste delen av hans liv ble derfor et ganske annet enn den første, men allikevel mer eventyrlig. Slottene i Østerrike, det vakre Schønbrunn og keiserslottet i Wien ble byttet om med det gamle Elvehuset. han selv ble en alminnelig Kristiansands-borger i stedet for å være en av

   HOVEDPERSONENE I ØSTERIKES HISTORIE.

  Han ikledte seg en ny ham som skjulte ham for offentlighetens øyne og forsvant for verden. Hans familie, etterkommere av den gamle keiserslekten Habsburgerne, som er kjent av hver eneste barn som har lest litt historie, lever fremdeles her som alminnelige borgere, selv om Køhler kanskje oppdro dem til å representere familien i ande omgivelser en dette. Fru Køhler bor sammen med sin ugifte datter Gudrun i Skippergata 49. Enn annen, Halldis Alexandria Anna, er gift med kjøpmann Ferdinand Rolsvåg og bor i Bergen. De har en 18 år gammel sønn Frantz. Den tredje er gift med Joachim Claussen, Mosby. Hun reiste til Tyskland som sykepleierske under krigen.
   Den som har ført saken fram for retten og fått dens avgjørelse er Køhlers svigersønn Rolfsvåg. Han har også de papirene som beviser erkehertugens identitet. Da retten traff sin avgjørelse, bygget den på erkehertugens opptegnelser. Dessuten har han hatt ting med seg fra Østerrike som ikke levner tvil om hvem ha er, fordi en falskner aldri ville klare å få tak i slike ting. Hva der er, ønsker ikke familiens advokat å uttale seg nærmere om.
   Rolfsvåg selv kom til Oslo i går for å ordne med enkelte ting i forbindelse med saken. Han ville da ikke uttale seg nærmere om den, for det var for tidlig sa han. Dette måtte han gjøre fordi han ikke hadde med saken å gjøre på egne vegne alene, men også familiens.

Mayerling-dramaet ingen romantisk kjærlighetshistorie.

   Men for å komme tilbake til det sentrale i saken, det hemmelighetsfulle skrinet. Dette skrinet hadde han latt sin datter Gudrun ta var på. Hvis det ikke forsvant, var det lite sannsynlig at noen skue komme til hemmeligheten det bevarte, for låseanordningen var meget vanskelig. Først etter erkehertug Johannes død ble det åpnet mens hele familien var tilstede, og innholdet kom for en dag: en lommebok med papirer som hadde tilhørt erkehertug Rudolf, papirer som fortalte om det hemmelighetsfulle dramaet på slottet Mayerling og en hoffkalender.
   De papirer som fantes i skrinet, forteller en ganske annen historie enn den offisielle om tragedien den 20. januar 1899, men også en historie av en slik art at det er meget forståelig at det østerrikske keiserhus har villet skjule sannheten. Rudolf drog nemlig den berømte dagen ut til jaktslottet Mayerling sammen med en del av sine venner og laget da et nokså belivet drikkegilde, hvor drikkevarene fløt. Han hadde denne gang vært dristig nok til å ta med seg sin elskerinne på festen, og dette ble hans tragedie. Hun ble som de andre beruset og begynte å snakke nedsettende om det Habsburgerske hus. Selv Rudolf syntes det gikk for vidt at hans 16 år gamle elskerinne opptrådte på den måten, og han irettesatte henne. Den unge damen må imidlertid ha vært en meget temperamentsfull dame, for hun tok en sjampanjeflaske og knuste den mot tronfølgerens hode, og han falt om livløs midt blant sine venner.
   På dette tidspunkt stod Johann Orth, erkehertugen av Toscana, ute på en balkong, og han fikk derfra se fortsettelsen av Mayerling-dramaet. Han så tronfølgerens kammertjener ta en pistol, og for å hevne sin herre, skjøt han prinsessen ned på stedet. Slik skal altså tragedien ha gått til, og denne hemmeligheten er det historikerne har ventet på.
   Etter denne episoden ble Johann av Toscana kalt opp til keiser Frantz Joseph. Dette møtet ble meget dramatisk og endte med at den unge hertugen brakk av sin kårde, slengte stumpene for keiserens føtter og plukket av seg alle de mange ordener og distinksjoner han hadde på sin uniform. I sinne frasa han seg også retten til Østerrikes trone. Keiseren på sin side var også opphisset og idømte ham til straff på stedet landsforvisning i tyve år. Og erkehertugen dro ut av Østerrike.
   Det var da meningen at han skulle dradd på en verdensomseiling, men i stedet dro erkehertugen til London. Dit sendte keiseren ut folk for å lete etter ham, men forgjeves. Han var forsvunnet i verdensbyen. Senere dukket han opp i Danmark og så i Tyskland. Her i Norge var han både i Trondheim og Bergen før han i 1906 kom til Kristiansand.
   Blant de ting som var årsak til at familien fikk mistanke om at Hugo Køhler hadde forbindelse med Habsburgerne i Østerrike, kan nevnes at han en gang sa til sine døtre: Husk på at dere er prinsesser. På dødsleiet ropte han på Frantz Joseph. Under krigen ble han omfattet med stor interesse av østerrikske sjøoffiserer som kom her til Kristiansand, og de skal ha sagt til ham at de ikke arbeidet for Hitler, men for «D e m   o g   D e r e s   f a m i l i e».
 

• Fædrelandsvennen
  Fredag 7. desember 1945
  
  Johan Orth var ikke nevø av keiseren
  
  Han var en tremenning av Franz Joseph.
  
     Enkelte av de tingene som har vært nevnt i forbindelse med Köhler-saken har sikkert ikke stått riktig klart for alle. Det har f. eks. vært nevnt at erkehertug Johann av Toscana, eller Johan Orth, skulle være sønn av erkehertug Franz Ferdinand som ble tronfølger i 1896 og som ble skutt i Sarajevo i 1914. Dette kan ikke ha vært tilfelle, av den enkle grunn at erkehertug Franz Ferdinand var over 10 år yngre enn sin angivelige sønn Johann. Johann ble nemlig født i 1852 og Franz Ferdinand i 1863. Det har også vært nevmt at Johann og tronfølgeren Rudolf som døde på slottet Mayerling i 1889 var fetere. Det hadde ikke vært tilfelle, selv om Johann hadde vært Franz Ferdinands sønn. Det er heller ikke tilfelle at keiser Franz var Johanns onkel.
     Sannheten er den at etter det Habsburgerske slektsregister er den Johann Orth som forsvant fra Wien like etter Mayerlingdramaet en tremenning av keiseren og tilhørte en ganske annen gren av de Habsburgerske familie. De felles besteforeldre som keiseren og JOhann Orth hadde, var Leopold II som var keiser i Østerrike fra 1790 til 1792, og hans hustru Marie Louise av Spania. De hadde ikke mindre enn syv sønner, men bare de to eldste interesserer i denne forbindelse. Den eldste var Franz II som var keiser av Østerrike fra 1792 til 1835, den store Napoleons svigerfar og bestefar til Kongen av Rom. En av hans sønner ble keiser etter ham, Ferdinand I, men han var barnløs. Derfor gikk kronen over til hans brorsønn Franz Joseph I som var keiser fra 1848 til 1916. Etter hans eneste sønn Rudolfs død i 1889, hadde han bare slekt etter sine døtre, og i 1916 gikk kronen over til en sønnesønn av hans bror, Karl I som var keiser i to år til den første verdenskrig endte med Østerrikes nederlag og som etter krigen forgjeves forsøkte å vende tilbake til Østerrike. Han døde i 1922. Han og hans hustru Zita av Bourbon-Parma hadde en sønn Otto, som ble født i 1912 og som er Østerrikes tronpretendent.
     Så har vi Johann Orth stamtavle, som går over keiser Leopold II's nest eldste sønn Ferdinand, storhertug av Toscana. Han hadde bare en sønn, men 3 sønnesønner og Johann Orth er de yngste av dem. Johanns to eldre brødre var begge gift og hadde sønner.
     Etter dette ser det ikke ut til at vi vil kunne forlange æren av å huse en østerriksk tronpretendent, hverken i Bergen, Stavanger eller her i Kristiansand. Skulle det nemlig skje at hele mannssiden av Franz II's etterkommere ville dø ut, så arveretten til kronen gikk over til Toscana-ætten, ville den ikke havne hos etterkommerne etter Johann Orth, men hos en av de mange mannlige etterkommere etter hans eldre brødre.
   
• Fædrelandsvennen
  Desember 1945
  
  Ny Habsburger melder seg i Stavanger.
  
  Men han er sønn av den riktige Hugo Køhler som Johann fikk papirene av, sier Anna Køhler.
  
     Nå har også Stavanger fått sin Habsburger, etter det avisen »Rogaland« meddeler. Det er befrakter Ragnvald Jørgensen som er Hugo Køhlers dattersønn. Han forteller til avisen at hans bestefar var gift to ganger, og at hans bestemor døde i ung alder. Jørgensens mor, Flora Alexandra, flyttet med Køhler da han reiste til Norge, både til Trondheim, til Bergen og sist til Kristiansand. Der traff Ragnvald Jørgensens far og mor hverandre og ble gift. De har bare det ene barnet. Fru Jørgensen døde før forrige verdenskrig, mens hennes mann fremdeles lever og er bosatt på Moss.
     Ragnvald Jørgensen er nå 37 år gammel, er gift og bosatt i Stavanger. Han har tidligere hørt tale om at slekten skulle ha fyrstelig blod i sine årer uten å legge noen større brett på det, men nå vil han få undersøkt saken. Hvis det er tilfelle, blir det ham og ikke den 18-årige Franz Rolfsvåg, dattersønn av Køhler som blir tronarving.
     Men fru Ana Køhler forteller i dag sammenhengen med de to ekteskapene:
     - Det er galt når det sies at min mann hadde vært gift to ganger, sier hun. Sannheten fremgår av min manns erindringer. Han kjøpte nemlig papirene til en Hugo Køhler som var født i Preussen, mot at han tok seg av hans hustru og barn. Grunnen til denne transaksjonen var at Hugo Køhler led av lungetæring og måtte ha luftforandring. Johann Orth sendte ham da for sine penger til Egypt, og fra nå opptrer erkehertugen som Hugo Køhler. Han reiste til Svergige og arbeidet som tegner og litograf: Folk trodde at Johann Orth var gift med fru Køhler, men som han selv skriver i sine erindringer, var hun bare hans husholderske, og de var knapt nok venner. Da hun fikk høre at hennes mann var død av sin sykdom i Egypt, tok hun seg så nær av det, at hun selv døde. Dette var i Odense hvor hun også ble begravet. Hun hadde hemmeligholdt Johann Salvator av Toscanas identitet inntil hun døde, men hadde på dødsleiet fortalt dette til presten, men han tidde. Erkehertugen som nå satt igjen med to barn etter Køhler, tok seg av disse som således ble med ham hvor han reiste.
     Dette forklarer også en annen ting, som kunne få en til å tvile på at Hugo Køhler var identisk med Johann av Toscana, nemlig alderen. Ekrehertugen var født i 1852 og skulle ha vart 93 år, mens Køhler etter folkeregisteret var født i 1861 og således bare 84 år ved sin død. Hugo Køhler var 93 år, men at (jeg mangler resten).
   
• Agder Tidend
  Torsdag 6. desember 1945
  
  Den Østerrikske hertug Johann av Toscana har bodd 40 år i Kr.sand under navnet Hugo Køhler
  
  Hele verden trodde han hadde forlist utenfor La Plata
  
  Skal det verdenshistoriske Mayerling-drama finne sin oppklaring i Kristiansand?
  
     Kristiansand er plutselig blitt midtpunktet for en sensasjon av verdenshistorisk karakter. Det kjente og omtalte Mayerlingdramaet som  verden hittil forgjeves har søkt å finne løsning på, står nå muligens foran sin oppklaring. Det eneste menneske som kanskje kunne ha gitt opplysninger om dramaet, erkehertug Johan av Toscana, skulle i følge Marie Darisch' memoarer ha omkommet ved forlis utenfor La Plata en mørk og stormfull natt vinteren 1891.
     Det er det verden hittil har trodd til sensasjonen plutselig dukker opp.
     Erkehertug Johan av Toscana forliste ikke utenfor La Plata. Han har levet i omkring 40 år i Kristiansand. Bortgjemt for verden har han levet et stille liv som litograf, under navnet Hugo Köhler. Han døde for litt over et halvt år siden, bare et par dager før tyskernes kapitulasjon.
     Hvem minnes vel ikke den gamle mannen som ruslet i Wergelandsparken, eller satt på en benk der sommerdagen. Han hadde alltid med seg den store tykke fårehunden, som var hans trofaste venn.
     De var like sene til bens de siste årene. Han var en tykkfallen korpulent herre med stokk. Hunden var også tykkfallen og bar siste året preg av alderdommens tyngde.
     Køhler kom til Kristiansand en tid etter århundreskiftet. Han hadde før den tid bodd i Bergen, hvor han var blitt gift med Anna Henriksen fra Kristiansand. I mange år drev ekteparet en liten kortevareforretning i Dronningensgate ved Lundsbura. De hadde 3 døtre, hvorav to er gift, den ene med kjøpmann Rolfsvåg i Bergen, den andre med agent Joacim Claussen, Oddernes.
     Etter Köhlers død legger hans svigersønn, Rolfsvåg, fram papirer som beviser at Köhler er identisk med hertugen av Toscana. Bevisene er prøvet ved Bergens byrett. Arvingens advokat hevder at hertugen var sønn av storhertug Ferdinand som var den rette arving til det gamle Habsburgdynastiet og er nå i ferd med å ta skritt for å få kravene anerkjent.
     I denne forbindelse reiser der seg nå to spørsmål som er av avgjørende betydning for sakens videre skjebne. Det første er om hvilken rettsgyldighet den norske byrettsdommen vil ha i Østerrike, og for det annet hvilke konsekvenser det i følge østerriksk arvelov vil ha om dommen godtas. Hva der eventuelt kan bli å arve, vet en heller ikke.
     Dommerfullmektig Kjær, som har forestått bevisopptagelsen her i Kristiansand forteller at under vitneprovene kom det fram at Køhler når han fortalte om sin barndom, kunne tale om gods med forvalterboliger, at han var strengt oppdratt og at han ikke fikk lov til å være sammen med andre barn. Det kom også fram at han skulle vært NS for å dekke seg, fordi tyskerne skulle ha kommet undervær med hvem han var, og Hitler ville jo utrydde Habsburgerne.
     Om Mayerlingdramaet og Køhlers forbindelse med dette er det følgende å berette.
     Keiser Frans Josefs eneste sønn og arvingen til keiserdømmet Østerrike-Ungarn, erkehertug og kronprins Rudolph Frantz Josef ble den 30. januar 1889 funnet død på jagtslottet Mayerling ved Baden i Østerrike sammen med sin elskerinne baronnesse Maria Vetsera. De var skutt og det ble antatt at det dreide seg om selvmord, men de nærmere omstendigheter ved dramaet er aldri blitt oppklart.
     Det har vært skrevet bøker og laget film om Mayerlingdramaet, og forskjellige teorier er framsatt, men alt har vært bare gjetninger.
     Nøkkelen til hemmeligheten ligger kanskje i et skrin som kronprinsen ga til baronesse Vetseras tante, Marie Larisch dagen før sin død. Han uttalte da at hvis innholdet ble kjent, ville hans far bli nødt til å underskrive hans dødsdom. hvis han ikke selv kom og hentet skrinet, skulle det bare leveres til en som nevnte bokstavene R. I. O. U. for henne.
     14 dager etter dramaet kom en mann som Marie Larisch gjenkjente som Rudolfs beste venn, erkehertug Johan av Toscana, til henne og nevnte de mystiske bokstavene og bad om å få utlevert skrinet.
     Om Køhler kjente Mayerlingdramaets fulle sannhet, vet en ennå ikke, med det berømte skrinet som han mottok av Marie Larisch, er framleis i familiens eie. Papirene som var i det, og som var merket med de mystiske initialer R: I. O. U. er sendt til Bergen.
     Det skal også bli interessant å se hva de østerrikske myndigheter vil gjøre med saken, om de også vil godkjenne bevisene for at Køhler var erkehertug Johann. Hva arveretten angår, så kan den, så vidt vi har fått opplyst, ikke gjelde arveretten til dobbeltmonarkiets trone, for erkehertug Johannes far, Franz Ferdinand, levet i morganatisk ekteskap (ekteskap til venstre hånd, dvs en fyrstes eller en annen høytståendes persons ekteskap med en kvinne av ringere stand, hvorved barna kun arvet morens navn og formue) med en adelsdame, så hans barn er utelukket fra tronen.
  
• Sørlandet
  Fredag 7. desember 1945
  
  Köhleraffæren
  i svensk belysning.
  
  Interesse, forbauselse og skepsis
  
                 Stockholm, 6. desember
     (Ass. Press). Den eiendommelige historien om at en mann som var død under navnet Hugo Køhler, skulle være identisk med den meget omskrevne østerrikske erkehertugen, Johan Salvatore, som man trodde var omkommet allerede i 1891, virker ennå mer eiendommelig i lys av visse dokumentariske opplysninger i svensk eie, skriver «Svenska Dagbladet» i dag.
     Man behøver nemlig bar å henvise til den svenske overintendant Axel Gauffins (1877-1964) store Augelibiografi, for igjen å måtte stille seg det gamle spørsmålet: Hva er sannheten? I det materiale som nå sist i 1941 ble fremlagt i annen utgave av dette augeliverk, går det fram av orginalbrev som forfatteren fremdeles ha i sitt eie, at Johan Salvatore som etter Mayerling-dramaet i 1899 frasa seg sine rettigheter og utvandret under navnet Johan Orth, så sent som i 1905 besøkte Kairo. Han var da i beste form sammen med en sultan som var blitt avsatt av franskmennene. Disse to var medarbeidere i den italiensk-arabiske avisen, som ble redigert av Ivan Augéli (1869-1917).
     Det er imidlertid ikke bare den svenske kunstner som nevner erkehertugen som man trodde var død, som en av medarbeiderne i Kairoavisen «Il Convito». En høyt ansett fransk embedsmann som i årene like før den første verdenskrigen hadde stillingen som generalinspektør for de skjønne kunster i Kairo, har i et brev av 1939 bekreftet Johan Orth alias erkehertug Johan Salvatores tilværelse i Kairo like etter århundreskiftet. Kan både de franske embedsmenn og Aguell ha latt seg dupere av en foregitt erkehertug, eller kan muligens litografen Hugo Køhler også ha vært Aguelis medarbeider i 1905? Det gjenstår å besvare spørsmålene.
     En kjent østerriker som f. t. bor i Stockholm og som tidligere var sjefsredaktør for Wieneravisen «Freie Presse», dr. E. Benedict, erklærer at han er like mistroisk overfor Norgehistorien som overasket, men er interessert i disse nye bidragene til Johan Orths-forskningen som dr. Gauffins har klart å prestere i sitt arbeid om Aguell.
     Meldingen om at erkehertug Johan Salvatore skulle ha ført en så vidt oppslukt tilværelse i Norge, virker fullstendig utrolig, hevder dr. Benedict, både på grunn av sine liberale anskuelser, som på grunn av sin mess allianse med den vakre Emilie Stubl, søsteren til den i sin tid så berømte operettestjerne Loris Stubel. Erkehertugen falt i unåde ved hoffet og hadde forlatt landet.
     Det ansees nå autentisk bevist at hans skip gikk under med mann og mus under en storm skipet møtte på reisen til Syd-Amerika.
     Dr. Benedickt forteller videre at han selv bodde en tid i samme villa som Loris Stubl, og hun fortalte at hennes søster om hun hadde vært i live, sikkert ville ha latt høre fra seg. Såvidt Benedickt kunne huske, ble noen brev som erkehertug hadde skrevet til Syd-Amerika, offentliggjort.
     Disse brevene som var skrevet før han gav seg ut på sin skjebnesvangre reise, beviser klart at han var begynt på ferden. Dr. Benedickt minner også om at Johan Orth-legenden i Østerrike alltid har spillet samme rolle som legenden om Mayerling-dramaet. Stadig vekk kunne det dukke opp personer som påstod at de hadde sett Johan Orth. Det skulle forbause hvis Johan Orth kunne ha noe nytt å fortelle om Mayerling-dramaet, da han jo ikke var til stede sel da kronprinsen døde, og de som var til stede, har forpliktet seg til ubrytelig taushet. Det er også påfallende at meddelelsen fra Norge ikke nevner noe om den tidligere erkehertugens frue, eller Emilie Stubl.
     Selv om de norske opplysninger stiller seg i et noe tvilsomt lys, slutter dr. Benedict, så må jeg erkjenne at det er med den største interesse og forbauselse jeg får rede på hvilke hittil ukjente dokumenter ang. Johan Orth, dr. Gauffins har i sitt eie.
  
     «Dagbladet» for i går har en lengre artikkel om den sensasjonelle meldingen om at erkehertug Johan Salvatore von Toscana skal være identisk med den i Kristiansand nå avdøde litograf Hugo Køhler. Et av barna er gift med kjøpmann Rolvsvåg i Bergen, og deres sønn vil eventuelt vise seg å være habsburgerenes arving, skriver bladet.
     «Bergens Tidene» har henvendt seg til Bergens byrett i anledning av den famøse Habsburgersaka, men byretten kunne ikke uttale seg da dette er en privat sak. Kjøpmann Rolvsvågs private prosessfullmektig, Friis-Pettersen, har imidlertid uttalt:
     Like etter at Hugo Køhler døde i Kristiansand i mai i år, henvendte Ferdinand Rolvsvåg seg til Bergens byrett med begjæring om bevisopptagelse for å få fastslått at en del fremlagte dokumenter og bevismateriale var ekte. Dokumentene er gransket av sakkyndige, og det er godtgjort at de ikke er forfalsket. Denne bevisopptagelsen har som en vil skjønne, ikke direkte avgjort herr Køhlers identitet. Den må eventuelt avgjøres ved en arvesak i Østerrike. Slikt krav er ennå ikke reist, men granskingen av de nevnte dokumenter har gitt grunn til å tro at avdøde Køhler var identisk med avdøde erkehertug  Johan Salvatore von Toscana.
     Etter hva «Dagbladet» erfarer har denne saken vært kjent i flere måneder av mange i Bergen. Hvorfor den ikke er kommet fram da, og hvorfor den kommer fram akkurat nå, synes ikke klart. Heller ikke kan man vel i øyeblikket si hva hensikten med det hele kan være, om det bare er for å få familiens papirer godtkjent og klarlagt og oppnå godkjennelse for fyrstelig byrd, eller om det også blir reist arvekrav av materiell art. og hvilke om det i det hele tatt i dag finnes noe å arve, Slik som all ting ligger an etter denne krigen, kan det siste kanskje vise seg å bli spent.