Jeg låner forfatteren Arne Vaagen's kapitelnavn som overskrift, da han har tråkket opp fotsporene for meg i jakten på Hugo Köhler. Men jeg håper etter hvert å kunne fortsette der hans fotspor stopper.
Arne Vaagen alias Sigurd Segelcke Meidell var som det går frem i biografien jeg har skrevet om han, slektsforsker. Men han hadde også en generell interesse for historie som går langt ut over det å studere kirkebøker fra de indre bygder. (Jeg tror jeg har en åndsfrende her). Det var nok denne kombinasjonen som gjorde at han tidlig i 1930-årene fikk noen forsiktige forespørsler i brevs form om hvem av det keiserlige Habsburgerhus som ennå levde.
Så får han i 1933 et "strengt konfidensielt" brev fra en ukjent forretningsmann i en by på Sørlandet, hvor brevskriveren sitter med sensasjonelle opplysninger om gåten Johan Nepomuk Salvator. Meidell hoppet ikke umiddelbart på denne historien. Det var flere bedragere som hadde gjenoppstått i Johan Orths skikkelse.
Men etter at det Habsburske overhode erkehertugen Otto hadde vært på en sommervisitt hos den norske kongefamilien på Bygdø, nevnte Meidell i en bisetning det norske kravet på slektstilhørighet. Dette ble etter hvert snappet opp av utenlands presse, og det begynte å blåse opp til storm. Fra USA kom det en henvendelse om å vurdere bevismaterialet. Meidell tok oppfordringen og reiste til Kristiansand for å besøke brevskriveren som var så velvillig til å formidle de riktige papirer.
I Kristiansand møtte han
en av den avdøde
Køhler's svigersønner. Men dessverre viste svigersønnen, i følge Meidell,
seg plutselig mindre samarbeidsvillig. Han svarte unnvikende på Meidell's
spørsmål og kunne/ville ikke legge frem noen ugjendrivelig bevis. Han hentet
frem Gotha-almanakken med en kongelig krone på bindet, uten at dette
var noe bevis
i seg selv. Derimot var
han interessert i om amerikanerne ville betale for papirene. Hans svoger, som
var gift med
Køhler's andre datter, hadde lurt på om en arveprosess mot den
østerrikske stat ville kunne gi noe utbytte. Meidell kunne ikke
på stående fot bekrefte noe slikt. Dette terminerte møte som konkluderte med
at det var få sjanser for
Køhler's etterslekt å blande seg inn i de fyrstelige rekker.
På vei ut av det sørlandske hjem, traff Meidell på
Køhler's datter. Han beskriver henne som en skjønn brunette, men uten
synlig likhet med det Habsburgerske billedgalleri.
Her avsluttes saken for Meidell's
del. Og verdens interesse for saken dabber også av. Så er dette slutten for et
fyrstelig dynasti på Sørlandet? Tja, det kunne jo vært interessant å studere
papirene fra skifteretten i Bergen. Men underlig nok ble bevismidlene unndratt
offentligheten. Det kan jo tenkes at man etter som tiden har gått, hadde fått
tilgang til papirene i dag.
Men skulle aliaset med Johann Orth stemme, er jeg redd ikke dette ville
gavne slekten så mye. Storhertugdømmetiden er forbi, og arven fordelt på
etterkommere til eldre søsken av av Johann/Hugo.
Nå er uansett tilfelle
Køhler dokumenter på en slik måte at skulle det komme et nytt spørsmål
fra en svenske eller en annen som snubler over anekdoter om keiserlige arvinger
i en "søvnig?" sørlandsby, så kan de spørre vår nye allviter
Internett å få svar.