Andreas Julius Conrad Rasmussen (1844 - 1921)

Bror av oldefar til Bente		  
Andreas Julius Konrad Rasmussen ble født på Kopperud i Eiker. Han var student ved Christiania Katedralskole fra 1861 og i 1867 tok han teologisk embetseksamen. I 1868 ble han kappelan på Voss. Videre ble han stiftskappelan i Agder i 1871 og således bosatt i Kristiansand? Tilslutt var han sokneprest; fra 1875 Herefoss, fra 1886 Jarlsberg og fra 1900 Østre Toten. I 1919 var han ferdig med sitt prestekall. Så resten av tiden bodde han på Smeberg i Østre Aker.

Andreas opphold i Voss og Kristiansand vet jeg foreløpig ingen ting om. Der er pussig at han så og si er fraværende i Kristiansands historie. Men detter er i tråd med andre familiemedlemmer som også har vært fremtredende personer i byen. I det hele tatt har jeg funnet mange hull i min bys historie. Derfor har jeg begynt å tette igjen hullene med en egen side om Kristiansand.

Når det er sakt så har jeg nettopp funnet ut hvor de to første barna var født, den første i 1872 i Holt, Aust-Agder og den andre i 1874 på fabrikken til broren Carl Oskar Rasmussen på Grorud. Betyr dette at stiftskappelan Andreas Rasmussen bodde på Holt i Aust-Agder og oppholt seg hos broren på Grorud mellom to embeter?

Herefoss i Aust-Agder

Andreas var den første soknepresten i Herefoss. Som sådan fikk ha en del spesielle utfordringer. Til å begynne med var det ikke prestegård. De tre første årene måtte han leie halve huset til Ånon Tellefsen "Der nord". I en klage til biskopen fra prostiet heter det følgende:

Da sogneprest Rasmussen i april 1875 tiltrådte embedet, fik han kun med vanskelighed tag over hovedet for sig og sin familie. Det eneste sted som tilbød sig, var gården Heirfos, hvor han fik overladt en halv stuebygning, der var så forfalden, at den var nesten ubeboelig, og sognepresten måtte derfor for egen regning istandsætte det nødvendig rum. Han er imidlertid fremdeles meget mådelig logeret, og så er forholderne i dette prestegjeld så små, at der intet er at få kjøbt af fødemidler, ikke en gang melk.

Det siste viser at det fremdeles er naturalhusholdningen som råde på bygda. Og bøndene var selvforsynte, så de hadde ikke "overproduksjon" som de kunne selge videre. Dermed måtte faktisk Andreas kjøpe seg en ku for å fø familien. (Han ble etter hvert en dreven gårdbruker).

I 1867 blir gnr. 92, bnr. 7 prestegården i Herefoss. Det var Sjelluf Knutsen som fikk salget etter at det hadde vært flere selgere på markedet. Det var Andreas selv som anbefalte kjøpet:

Som det vil sees af vedlagte korrespandanse, er der indkommet flere tilbud, blandt hvilke sognepresten fremhæver det der er indkommet fra eieren af det brug i gården Heirfos, om hvis indkjøb til prestegård der tidligere har værer forhandlet af autoriteterne. Da dette brug har en bekvem og tækkelig beliggenhet straks ved kirken, kan sælges odelsfrit og føderådsfit, og har en om end liden så dog tilstrækkelig jorveid med fordelagtig beliggenhed, synes det at egne sig vel til prestegård.

Peder Knudsen som var sønn av kirkesanger Åsmund Knudsen i Herefoss, har skrevet utførlig om prestefamilien Rasmussen. Jeg skal se om jeg kan få tak i dette. Men i Herefoss Bygdebok II. Bygda og folket er noe av dette gjengitt. Jeg tar med noen hovedtrekk her.

Bygda var veldig glad for å få en prest buende her så de slapp lange slitsomme reiser. Derfor tok de godt i mot prestefamilien. Og presten viste gode evner og egenskaper, så han vant fort tillit i soknet. Derfor ble han også med i herredsstyre. Han var varaordfører. "Rasmussen var ein vel avbalansert mann som slapp vel gjennom all kritikk både som prest, kommunemann og privatmann."

Prestefrua var livlig og pratsom og mist like godt likt som presten. Hun bad ofte bondekonene til seg og sørget for at de unge bondejentene fikk mer opplæring i huslige sysler enn det som var vanlig på den tiden.

I snøvinteren 1876/77 ble Herefoss herjet av en hard drifteri. Alle de tre barna til presteparet (som de hadde fått til da), døde. Peder Knudsen skriver følgende:

Borna blei gravlagde rett nord for kyrkja. Dei små gravene låg lenge halvt gøymt under ei syrgjepil, innhegna av frodig sperea, med eit kvitmåla stakittgjerde omkring. Dødsfalla gjorde eit sterkt inntrykk på bygdefolket, og ein kunne ha venta at foreldra til dei små måtte vere reint utrøystande. Men sterke karakterar som dei var, tok dei sorg og sakn med tol, og fann styrke og trøyst hjå Han som styrer alt til det beste.

Rasmussen skrev selv dette i kallsboken:

Den tungste prøvelse i denne tid fikk vi i slutningen av 1876, da der kom skarlagensfeber i huset og vi mistet all våre tre barn. Herren være lovet at vi vet: Han gav og han tok, og hans veier er alltid gode.

I 1885 ble Rasmussen kalt til Hoff i Jarlsberg. Peder Knudsen beskriver reisa fra Herefoss. Den gir et fantastisk innblikk i datidens reisemåte, så jeg gjengir hele her:

Fleire av Herefossbøndene møtte fram med hestane sine og gav Rasmussen ei hand under flyttesjauen. Flyttegodset blei køyrt til Arendal og ekspedert med kystbåten til Tønsberg. Dagen etter skulle prestefolka sjølve reise frå Herefoss, fem i talet. Peder Kristensen heldt hest, og Johannes Tobiassen var kusk. Det naudsynlege reisegodset som dei trong til dagleg, blei køyrd av Kristian Støa med Hans Hansen sin hest. Oppe i Herefoss kleiver stansa dei der kvilesteinshella ligg. Prestefolka nytta høvet til å skode ut over gardane. Der streva folket som dei hadde delt glede og sorg med i 11 år. Der stod den vesle kvitmåla kyrkja, der lå kyrkjegarden, kvilestaden for det dyraste dei åtte. Dei tri små gravhaugane hadde ei dragande makt. Men så steig hestane på, og bygda blei gøymt bak furuskogen. Dei så henne aldri meir att.

Første dagsreisa gjaldt Frolands verk. Prestefrua hadde ein skylding der, sakførar Sverdrup. Hjå han skulle dei halde til om natta, og så skulle han syte for skyss til Arendal dagen etter. Men det gjekk annleis. Det var ikkje ledige hestar å få på Verket. Rasmussen laut tinga med køyrekarane sine. Johannes la imot så smått. Husbondsfolket venta dei heimatt om kvelden. Men etter ymse motlegg fann køyrekarane ut at dei ikkje kunne la prestefolka bli sitjande på Frolands verk i uviss tid. Hestane blei spretta for igjen, og dei nådde Arendal seint på kvelden. Prestefolket tok inn i hotellet på Langbrygga, og Johannes og Kristen fekk hus oppe i Blautekjerr. Morgonen etter skulle dei råkast att og ta farvel før båten strauk austover.

Om kvelden blåste det reint fælt, og om natta friska han bare meir og meir på. Dette låg prestefrua og lydde på. Då morgonen kom, og vinden ikkje hadde spakna, våga ho seg ikkje på sjøen. Då Johannes og Kristen kom med hestane for å ta avskil, blei det i staden tinging om meir hesteskyss. Og nå var det prestefrua som førde ordet. Men turen til Stathelle ville ta fleire dagar, og det var urådd å få sendt bod heim. Dette heldt Johannes fram og meir til. Men fru Rasmussen var rapp på munnen, og greide overtale slik at begge skysskarane blei med vidare.

Riksvegen austover var ikkje så reint ulageleg å fare i den tida. Med passe mellemrom låg skysstasjonar langs vegen. Der var kaffi og mat å få kjøpt og hus for natta. Første dagen nådde dei austre ende av Holt og fekk hus for natta. Andre dagen nådde dei neste skysstasjon en god mun tidlagare enn ventande. Skulle dei fare vidare med det same? Enden blei at dei køyrde vidare på von og våge.

Det var ikkje lenge før skumringa breidde seg over bygdene og gjorde husspørsmålet brennande. Men sju menneske og to hestar kunne ikkje kvar huseigar hyse, og tettgrendt var det ikkje. Dei for gjennom lange skogar der det ikkje fant hus i det heile. Då dei endeleg kom fram til ei grend, var parafinlampene kveikte. Johannes laut av stad og spørje etter hus. Men rom hadde ingen, og slett ikkje til så mange folk. Dei laut dra vidare. Slike kaldgufsar på landevegen nattestider kunne mergstele den beste, men fru Rasmussen hadde mot og humør nok til å sette liv i hele laget.

Så kom dei til ei ny grend. Parafinlampene var nå sløkte. Bygda sov. Tett ved vegen stod eit stort hus. Presten baud at kuskane skulle køyre inn i tunet, og så sa han til Johannes: "Nå tek eg Arne og du Georg og fylgjer etter meg!" Då han banka på, kom husbonden sjølv ut. Presten helsa, gjekk frammom husbonden og inn i forstova. Johannes fylgde, hakk i hel. Nå fyrst bar Rasmussen fram ærendet sitt og sa kven han var. Husbonden måtte være ein gjestmild kar, eller så skjøna han altfor vel at det nytta ikkje å sende karane med borna ut i nattemørket att. Han let opp til storstova og ba dei ta til takke med den. Mat kom på bordet av det beste huset åtte.

Dagen etter nådde dei Stathelle i god tid og fekk reisegodset på ferja over til Brevik. Då var dei godt som framme, avdi jarnvegen hadde tøygd armane sine dit.

I Stathelle tok Johannes og Kristen endeleg avskil med prestelyden. Haimturen greidde dei på to dager. Dei hadde då vore borte i alt seks dager.

Hoff i Vestfold

Andreas bodde med sin familie på Voll de to første årene fra våren 1886, mens ny hovedbygning var under oppføring. Denne bygning ble ferdig høsten 1887, men familien flyttet først inn i den i januar 1888. Fra våren sammen år overtok Andreas selv driften av prestegården etter at en forpakter hadde drevet gården en tid. I 1890 kjøpte han 6 aksjer i fellesysteriet på Voll og fikk derved rett til å levere melk fra prestegården til ysteriet på de vanlige betingelser. Den part av ved til ysteriets årlige drift, som falt på sognepresten, fikk han rett til å ta fra prestegårdens skog. (Noe av dette er det dattersønnen dr. Eigil Aas (1916), Voksenlia som har vært kilden til gjennom bygdeboka Hof, Hedemark).

Fra tiden i Hoff har datteren Antonette Elise (1877 - 1946) skrevet memoarer. Jeg skal få tak i disse, men her her følger et utsnitt:

Far og mor ble meget avholdt i Hoff også. Far ordnet der skolene efter den nye skoleloven, som formann i skoletransmisjonen. Jeg tror han fikk det omtrent som han ville innenfor bevilgningens rammer. Mor hadde stor evne til å vinne folk. Hun var flink i husholdningen, med de midler som sto til rådighet. Hun var svært energisk og arbeidsom, men plaget av astma. I Hoff bodde vi på Vold de to første årene fra våren 1886 til 1888. Høsten 1887 ble prestegården ferdig, men pga mors sykdom måtte innflytingen utsettes til 1888. Det hadde vært forpakter, men fra våren 1888 tok mor og far over gården selv, og da fikk mor meget å gjøre. Hun var oppe før seks hver dag og gikk i fjøset for å se på stellet. De hadde nok ikke alltid så flinke budeier. Mor hadde et øye på hver finger. Vi hadde to piker og en husbondskar. Foruten kuer og hester hadde vi gris og høns. Vi fikk lite fisk, gjedde, især om våren. Slakteren kom kjørende iblant så matstellet var noe lettere enn i Herefoss. Mor sydde alt undertøyet til oss alle, kjoler og noen ganger kåper til seg selv og til meg. Strømpene strikket hun en hel del på når hun gikk ærender. Hagen ble ikke stelt så meget av mangel på tid, men noe ble det.

Vi barna leste med mor to timer hver dag. Med far hadde jeg tysk og regning. Senere fikk vi forskjellige guvernanter. Så begynte mor å ta unge damer i huset, først en enkelt, siden flere. Det var ikke så meget husholdning hun kunne lære dem av slik de hadde bruk for. Det ble landsens ensformige kost, kjerning og slikt. Matstelle og selskapsbruk som i det gamle bondesamfund.

I Hoff var det mange fattige naboer, prestegårdens tidligere 18 husmannsfolk.

 

Østre Toten

I 1900 ble Andreas utnevnt til sogneprest i Østre Toten, og flyttet dit våren 1901.

 

Slekta til Hanna Antonette Smitt

På lik linje med så mange andre i slekta, har Andreas giftet seg inn i en kjent slekt. Hannas slekt kan blant annet føres bakover i tiden til hennes 3. tippoldefar Lorentz Mortensen Angell (1626 - 1697) som kom fra Angeln i Schleswig og ble rådmann i Trondheim. Han ble gift i 1653 med Margrethe Hansdatter Pauls (1631 - 1670) fra Hamburg. Denne slekten ble gift med Sverdrup-slekten. Og foreldrene til Hanna Antonette var sognepresten i Voss, Anton Elias Smitt (1805) som var gift med Gundelle Lovise Sverdrup (1820), bor av Johan Sverdrup (1816-1892) (parlamentarismens far). Dette betyr altså at Johan Sverdrup var onkel til Carl Oscars svigerinne. Med tanke på familiens interesse og deltagelse i politikk, er denne forbindelsen interessant i forhold til hvilken innflytelse de eventuelt hadde.

Hanne hadde to eldre halvbrødre som også har satt spor etter seg. Jacob Sverdrup Smitt (1835 - 1889) var sogneprest i Tromsø stift fra 1876 til 1885. Videre var han sogneprest i Kristiansand frem til sin død. Jonas Smitt (1836 - 1905) var landbruksdirektør før landbruksdepartementet ble opprettet.

Her stopper foreløpig historien om presteparet. Ganske imponerende lesning. Jeg skal følge opp dette etter hvert med mer stoff. Selv om dette er en sidegren i forhold til min kone, så tar jeg det med da det forteller noe om slektens gener. Det jeg ikke vet noe om er samholdet i slekten, dvs om de traff hverandre ved ulike anledninger. Dette blir en utfordring å finne ut av.

Jeg har lyst til å komme med noen digresjoner angående sognepresten Jacob Sverdrup Smitt. Han døde som nevnt i 1889, nærmere bestemt den 6. juni mens han var på visitas på Holden prestegård. I Kristiansand døde dagen etter stiftamtmann Johan Christian Georg Hvoslef (1819 - 1889). Oberstløytnant og lokalhistoriker Karl Leewy som har skrevet en rekke artikler om Kristiansand har omtalt disse to hendelsene i forbindelse med et avsnitt om stiftamtmannen. Han refererer til det han beskriver som "en eiendommelig tro, eller rettere sagt overtro, som mange mennesker i byen vår hadde på denne tiden. De mente nemlig at når to kjente personer døde omtrent samtidig, kunne man vente dødsfall for en tredje kjent person om noen dager". Den 11. juni døde Maie Sophie Fredrikke Petersen (1831 - 1889) som var gift med stiftsprost Johan Mangelsen Brun (1825 - 1899). Disse dødsfallene gjorde spesielt inntrykk på guttene fra Katedralskolen hvor David Hvoslef (1870), Sofus Smitt (1875) og Thomas Brun (1873) var elever.

Ellers kan nevnes at disse tre familiene på ulikemåter kan kobles mot Bentes slekt og hendelser i slekta. Som eksempel kan nevnes Hvoslef-slekta. Fetteren til den nevnte Johan Christian Georg Hvoslef (1819 - 1889) var svigerfar til Arna Rønnaug (Stompa) Frøen (1893 - 1963), kusina til Bentes bestemor. En niese til Hvoslef hadde en svigerdatter som var gift med Arthur Kallevig (1886 - 1952), svigersønnen til kongens adjutant Karl Nicolai Roll (1868 - 1958) som jeg skriver om i forbindelse med Skurdalen.

Denne siden ble sist oppdatert 29.08.11